Jeg går bedre tider i møte... :-)

 

For dere som har fulgt bloggen her i mange år, så ser dere sikkert at jeg har gjort en del endringer her inne. Jeg har nemlig fjernet alle innleggene jeg har skrevet tidligere.

 

For dere som er helt ny, kan jeg gi en kort forklaring på hva denne bloggen har handlet om  :

 

For snart 6 år siden, ble jeg utsatt for en mislykket kosmetisk operasjon ved en veldig populær privatklinikk i Trøndelag.

 

De behandlet meg svært dårlig i etterkant av operasjonen.

 

De nektet å innrømme skyld, nektet å betale tilbake pengene for operasjonen, avlyste avtalte møter med meg og advokaten min, nektet å avtale et nytt møte, og gjorde alt de kunne for å feie saken under teppet og slippe ansvar. Advokaten min og jeg sendte den aktuelle klinikken flere skriftlige erklæringer fra flere fagkyndige (plastikk kirurger og øyeleger) som hadde undersøkt operasjonsresultatet mitt, og som var veldig enige med meg om at dette var en mislykket operasjon....men det hjalp ikke stort. Klinikken sto på sitt, og nektet å ta noe som helst ansvar.

 

Dette førte til en lang kamp mellom meg og klinikken, og underveis ble både advokaten min og jeg sjokkert over alle de kyniske metodene klinikken tok i bruk for å slippe unna. Jeg ble så satt ut over deres oppførsel, at det hele endte med at jeg valgte å avslutte saken, for jeg innså plutselig at det ikke er mulig å vinne mot noen som spiller så skittent og kynisk som det klinikken gjorde. De var ikke interessert i å hjelpe meg. De var bare interessert i å slippe unna, så hvorfor skulle jeg slite meg ut på en sak som jeg ikke kunne vinne? De nektet til og med å møte advokaten min og jeg - til tross for at vi purret flere ganger. Til slutt innså jeg at det ikke var noen vits i å prøve å få de til å samarbeide eller innrømme skyld.

 

Jeg innså at dersom jeg skulle finne noen i verden som kunne rette opp den mislykkede operasjonen, så måtte jeg finne vedkommende selv. Klinikken kom ikke til å være hjelpsom.

Jeg innså at dersom jeg skulle klare å finansiere korrigerende kirurgi, så måtte jeg ta pengene fra egen lomme. Klinikken kom ikke til å dekke noen ting. 

Jeg innså at pengene jeg brukte på operasjonen var tapte. Klinikken kom ikke til å betale meg tilbake. 

 

I løpet av de seks årene som har gått, har jeg lært mye om samfunnet vårt. Jeg har lært hvem som er medmennesker og hvem som ikke er det, hvem som er fordomsfulle og hvem som har et åpent sinn, men mest av alt har jeg lært hvor utrolig sterk jeg er. Vi lever fremdeles i et samfunn der plastisk kirurgi er langt i fra stuerent. Mange som fikser på utseendet blir uglesett, særlig av uvitende mennesker som har gjort seg opp meninger som ikke har rot i virkeligheten. Og når man har fikset på utseendet, og resultatet blir mislykket i tillegg, så blir man i hvert fall dømt nord og ned. Jeg har vært nødt til å leve med alle fordommene, alle blikkene, alle kommentarene, alle ryktene og all motgangen, men her sitter jeg, seks år senere, sterkere enn noensinne, og veldig stolt av meg selv. Bare vi som har vært gjennom dette forstår hvor sterk man må være for å overleve dette. Mange tar livet sitt underveis pga alle fordommene. For å si det sånn, så har jeg sett både den fineste siden av menneskeheten og den styggeste siden av menneskeheten i løpet av de siste seks årene.

 

Til tross for det jeg har vært gjennom, så er jeg ikke motstander av plastisk kirurgi. Det har jeg aldri vært, og det kommer jeg heller aldri til å bli, for en vellykket operasjon er en veldig positiv ting for de som sliter med store komplekser. Det jeg ER motstander av, er hvordan enkelte klinikker oppfører seg i etterkant av en mislykket operasjon, spesielt hvis det er snakk om en feil som de ikke klarer å rette opp. Da gjør de hva som helst for å slippe å ta ansvar, og gir fullstendig blaffen i pasienten som må leve med konsekvensene. Dette må Helsetilsynet ta tak i!

 

Ellers har jeg aldri følt skam, selv om mange mener at jeg burde føle det, uten at jeg forstår hvorfor. Jeg var bare ei helt vanlig ung dame, med et kompleks som jeg ønsket å rette opp. I forkant av operasjonen, gjorde jeg grundig research av selve operasjonen, den aktuelle klinikken og den aktuelle kirurgen. Jeg var fornuftig og reflektert, og gjorde alt riktig i forkant av operasjonen, og har aldri følt meg dum eller naiv, eller skammet meg på noen som helst måte i ettertid. Klinikken derimot....det er de som burde føle skam.

 

En annen ting jeg har lagt merke til i løpet av disse seks årene, er det store fokuset på skjønnhetspress i media. Det store fokuset på dette gjør at mange tror at vi som har fikset på utseendet er stakkarslige, usikre sjeler som er utsatt for kroppspress eller skjønnhetspress, og det er som oftest ikke tilfelle i det hele tatt. For meg, handlet det ikke om skjønnhetspress, eller et ønske om å bli bedre likt, eller et behov for å fylle et tomrom, eller et ønske om å få mer oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Jeg satt aldri og sammenlignet meg selv med retusjerte forsidepiker eller toppbloggere. For meg handlet det ene og alene om identitet, og det å ha det bra med meg selv, og det tror jeg er tilfelle for de aller fleste som legger seg under kniven. Selvfølgelig finnes det mange unge jenter der ute som er utsatt for skjønnhetspress og kroppspress, men jeg tror ikke det er så ille som media fremstiller det. Det finnes riktignok de som legger seg under kniven fordi de ikke føler seg bra nok for andre, eller fordi de prøver å fylle et tomrom, men de representerer ikke majoriteten. Dessverre så tror mange det, og det fører til at vi som har fikset på utseendet (og i hvert fall vi som er utsatt for mislykket plastisk kirurgi) blir veldig stigmatisert. Vi blir ofte skjært over en kam, og det synes jeg var veldig ubehagelig i begynnelsen, men jeg har blitt vant til det nå.

 

De siste seks årene har vært en lang reise, og det jeg sitter igjen med av lærdom er følgende :

1. Jeg har lært hvor sterk jeg er.

2. Jeg har lært veldig mye om menneskene rundt meg, på både godt og vondt.

3. Jeg har lært at kyniske klinikker finnes ikke bare i utlandet, de finnes også i Norge. Misforstå meg rett, jeg visste selvfølgelig at mislykkede operasjoner kunne skje i Norge, men den graden av kynisme jeg har blitt møtt med ved klinikken der jeg ble operert, det trodde jeg ikke kunne skje i Norge. Jeg trodde sånt skjedde bare i utlandet, og mine nærmeste som vet alt om denne saken sier det samme de også...

 

Jeg har ikke vært aktiv på bloggen siden 2013, så hvorfor skriver jeg dette innlegget, og hvorfor har jeg fjernet alle de innleggene jeg har skrevet tidligere?

Vel, jeg er i ferd med å gå bedre tider i møte. :-) Løsninger dukker opp som lyn fra klar himmel, og en ny start er på vei. :-) Derfor ønsket jeg å fjerne alle spor av fortiden, og se fremover. :-) En vond tid er snart historie...

 

Og til dere ved klinikken som gjorde dette mot meg : Jeg har fjernet navnet på klinikken deres her på bloggen, fordi det jobber såpass mange mennesker hos dere som ikke hadde noe med min sak å gjøre, at jeg synes ikke det blir riktig å advare mot hele klinikken lenger, når det er faktisk bare noen få personer ved deres klinikk som har opptrådt uprofesjonelt. Dessuten har denne bloggen eksistert i så mange år, at jeg tror de aller fleste vet hvilken klinikk det er snakk om. Jeg hadde jo flere tusen lesere daglig i en periode. Folk som har vurdert å operere seg, og som har googlet klinikker, har funnet denne bloggen og vet godt hvilken klinikk det er snakk om. Derfor ser jeg ikke noen vits i å henge dere ut med navn lenger. Det blir ikke riktig overfor de ved klinikken som faktisk er ærlige, redelige mennesker som gjør en god jobb.

 

Og til slutt : Ja, dere slapp unna, men ikke tro at dere vant, for dere vet like godt som meg at dere er alt annet enn vinnere. Dere har sunket så lavt som det er mulig å synke. Dere brukte deres makt, penger og posisjon til å lure dere unna ansvaret for en pasient som ble feiloperert på et av deres operasjonsbord. Dere er alt annet enn vinnere....dere er selve definisjonen på det laveste av lavmål.

 

Vinneren, det er meg. Jeg som har vært nødt til å leve med dette i seks år. Jeg som har måttet finne alle løsningene selv - uten hjelp fra dere. Jeg som har stått opp hver dag i seks år, og sagt til meg selv : 'Du er sterk. Dette klarer du'. DET er definisjonen på en vinner.

 

Etter seks lange år, er vinden i ferd med snu. Løsningen er rett rundt hjørnet, ting er i ferd med å gå min vei, og jeg er ferd med å få livet mitt tilbake, og jeg klarte alt selv, uten deres hjelp. Jeg har det bedre enn jeg har hatt det på lenge, og jeg ser lyst på fremtiden igjen. Jeg vet at jeg kommer til å få det bra igjen, at drømmene mine kommer til å gå i oppfyllelse, at jeg kommer til å føle at livet er verdt å leve igjen, og at disse seks årene vil etterhvert bli et fjernt minne av den tyngste, mørkeste perioden av mitt liv.

 

Jeg vet også at byen vi bor i, er ikke så stor. Før eller siden, så kommer jeg til å støte på en av dere et sted, enten det er deg kirurgen, eller deg tidligere daglig leder, som også opptrådte meget kynisk og uprofesjonelt. Kanskje det er snakk om 2 år frem i tid, 5 år, 10 år eller kanskje 20 år frem i tid, men før eller siden vil våre veier møtes igjen. Jeg kommer ikke til å si noe, eller gjøre noe som helst. Jeg kommer bare til å stå der med hodet hevet, for jeg er veldig stolt av meg selv og hvor sterk jeg har vært... 

 

Jeg vet at den dagen vil komme, når vi minst venter det...men jeg gruer meg ikke. Jeg er bare spent på om dere tør å se meg i øyne....

 

Og skulle dere en gang i fremtiden bli utsatt for noe vondt og urettferdig som snur hele livet på hodet, så håper jeg dere tenker på meg, hva dere utsatte meg for, og hvordan jeg må ha hatt det de siste seks årene....

 

~Peace~

Les mer i arkivet » August 2015
Anonym kvinne

Anonym kvinne

0, Trondheim

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits